En personlig erfaring har tvunget meg tilbake hitt og skrivingen. For når en tanke har satt sine klor vil jeg ikke bli kvitt det før det blir nedskrevet, formet og omfavnet av ord. Skriving gir meg nye perspektiv på livet. Den er også en fin måte å dokumentere livet på som ikke kan alltid fanges i form av bilder selv med dagens smart telefoner over alt.

Here we go…

Har du noen gang opplevd hvordan et menneskes utsende, mimikk og oppførsel forandrer seg foran dine øyner i det du blir bedre kjent og hvor raskt du glemmer hvordan du så vedkommende tidligere. Tenk om vi alle kunne se for oss dette før vi dømte noen ved første blikk, at vi tillot oss å lære kjenner før vi gjorde oss en tanke om andre. Livet pleier ofte i det aller mest uforventede øyeblikk overraske meg og gi meg ny lærdom. Igår var ingen untak. 

” du og jeg satt der og snakket i timesvis, om alt vi kom på. Samtalen var så flytende og god, at de altfor lange timene med venting og smerter var plutselig fort forbi. Vi har kjent hverandre lenge men først igår lærte vi å kjenne hverandre. Vi snakket om våre mål, visjoner, vi delte historier om våre barn og hvordan det er å være flerebarnsmor. Vi snakket om utdanning, om mål og indre drømmer. Jeg husker ikke eksakt når det var, men det var et sted underveis samtalen jeg hadde en indre stemme som sa se hvordan hun forandrer seg i dine øyner jo mer du lærer å kjenne. Tenk at jeg har kjent deg så lenge men aldri vist hvor god du er, hvor omsorgsfull og kjærlig du er.”

Hennes smil fikk en slags glød i mine øyner etterhvert og jeg fant ut at vi er jo ganske like på sett og vis. Hun forandret noe ved meg og minnet meg på å alltid sørge for å gjøre mitt ytterste for andre i vanskelige situasjoner for du vet aldri hvor mye det betyr. Hun ga meg trygghet og varme når ting føltes mørkt og tungt. Hun minnet meg også på å passe på å følge mine drømmer og mål, om å aldri gi opp. 

Noen ganger selv de mest smertefulle øyeblikk gir en en positiv ending bare en tillater seg å se ting fra nye perspektiv.


  
Ikveld hadde jeg lyst å bake noe enkelt og godt. Så kom jeg på havrekjeksene de selger på en kafe i Fredrikstad og de er noe av det beste jeg vet om.

Da måtte jeg Google etter en bra oppskrift og kom over denne jeg gjorde små endringer og det ble riktig gode havrekjekkes. 
Ingredienser

100 g smør

1,5 dl sukker

1 stort egg

1 ts vaniljesukker

1 ts bakepulver

2 dl hvetemel

2 dl havregryn (små, lettkokte)

100 g kokesjokolade

En neve valnøtter. 

Fremgangsmåte

Pisk mykt smør og sukker til smørkrem. Pisk inn egget. Rør i vaniljesukker, bakepulver og hvetemel til en jevn deig. Bland så inn havregryn og til slutt hakket sjokolde og valnøter.
Jeg kjørte valnøtter og mørk koke sjokolade i en mikser i passe store biter.
Lag små kuler av deigen og lag runde kjekks av de og sett dem på bakepapirdekkede stekeplater med litt avstand imellom.

Stek kakene midt i ovnen ved 200°C i ca 10 min. Avkjøles på rist.
De smaker så godt og perfekt til te sent om kvelden eller morgen kaffi.

Nå skal jeg kose meg med den velomtalte boka av JoJo Moyes og nystekt havrekjekkes 


Utifra tittelen å bedømme så skjønner dere at dette innlegget er like mye rettet mot meg selv som dere lesere. Jeg endrer ofte tankegangen og atferd når jeg har fått tankene og følelsene flettet sammen i form av tekster. Skriving gir meg mulighet til å revurdere og tenke nytt om ting som ellers låser seg i tankene. Det gir meg nye perspektiv og synsvinkler. 

Flink pike syndromet – jeg har ofte blitt “diagnosert” av venner og bekjente i litt useriøse sammenhenger har de påpekt dette, men intil jeg ble mor har jeg aldri sett på det som et problem. Jeg har trivdes med å ha tusen og en ting å gjøre, å være der når det trenges og tilby hjelp så godt jeg kan. Jeg klarer ikke å si nei og de aller få gangene jeg har sagt nei ( med god grunn) husker jeg godt og at det har gnaget i samvittigheten lenge etterpå. Men er det egentlig så farlig å si nei, at f.eks noe ikke går og at man ikke får til. At man ikke kan stille opp. Er det egentlig så farlig?! 

  
Morsrollen har forandret meg mye på mange måter og det er jeg veldig glad for. Nå er det to små prinser som styrer min hverdag og livet generelt. Er de syk og trenges å bæres rundt og sovne i favnet ja da gjør man det. Vil de stoppe minst 10 ganger på vei til barnehage ( selvom man går samme veien hver morgen) ja da gjør man det også og når 2 åringen vil ha løpe konkurranse til barnehagen de neste 100 meter som er igjen, ja da gjør løper man også. Morsrollen har lært meg å prioritere ting og oppgaver. Å sette fokus på det som er aller viktigst. Jeg vil selvfølgelig fortsette å gjøre ting for min egen del, som f.eks å skrive og fortsette å blogge. For det er viktig at man ikke mister seg i morsrollen og passer på å ta være på seg selv selv i en hektisk hverdag. For de tingene selv om det er små påvirker vår selvfølelse og lykke følelse. Jeg kan si det at jeg har aldri følt meg så trygg og selvsikker som jeg gjør nå. Å være der for noen som så såret trenger deg og å få lov å forme to mennesker, det er stort. For det er det vi foreldre gjør gjennom oppdragelsen. En så viktig og verdifullt oppgave må vi verdsette og hylle! 

  
Tiltross for alt det over og den evig vedvarende morslykken har jeg hatt en sånn ” hva nå periode”. Hva er planene videre. Snart skal jeg jobbe ut min oppsigelses periode og må tilbake til arbeidsmarkedet. Det er mange følelse og tanker. Jeg gleder meg til å jobbe igjen. Starte forhåpentligvis i ny jobb snarest, få nye kolleger, by utfordringer og nye mål. Drømmer det har dukket opp mange av de, nye ideer og tanker. 

Etter min mening er drømmer drivkraften i livet. De pusher en fremover og nøkkelen til suksess er å tro på ens drømmer og å jobbe lidenskapelig og hardt for å nå de. På veien vil man møte motbakke og utfordringer, ta lærdom av de men aldri, aldri tvil på deg selv og din evne til å nå de. 

  
Sist men ikke minst omring deg med mennesker som løfter deg opp, støtter og oppmuntrer deg. Som for deg til å smile selv i de aller mest utfordrende situasjoner. For de positive signalene vi sender omverdenen vil også reflektere i ens liv. Et gammel ordtak sier;  man høster som man sår.



En gang i blant så hender det at en sært tungt stemme visker inni meg” jeg angrer” at vi valgte å få dere til verden. Ikke fordi jeg ikke makter morsrollen. For jeg er her for dere med hver eneste åndedrag så lenge jeg lever. Jeg angrer fordi jeg er redd og og evig bekymret. Jeg er redd for jeg ser verden gjennom en mors øyne, jeg ser hvor urettferdig og brutal den kan være mot små mennesker som dere. Uskyldige, håpefulle små kropp. 

Jeg ser hvor tragisk livene til mange av deres jevnaldrende kan bli. Hvor brutalt de blir frarøvet sin mors kjærlighet og deres skjebner blir lekt med som en liten ball. Jeg vitner daglig gjennom sosialemedier og nyheter hvordan små barn på deres alder blir halshogd, slått, solgt, mishandlet, skyldt til lands. For så å bli kun et symbol eller statistikk tall og siden bli glemt. Jeg ser hvordan barna alltid blir største offer i krig. En krig de verken kan kjempe for eller imot. 
  
Jeg er redd og vil helst at dere skal slutte å vokse, at tiden skal stoppe og at vi kan forbli her sammen, at jeg får bysset dere i søvn, og sjekke dere flere ganger midt på natta. Jeg vil se dere smile sånn her uskyldig. Jeg vil ikke at deres barndoms -slott som er bygd på små enkle barnegleder skal erstattes med den brutale ruinerte verden de voksene har skapt. 
Derfor hender det at jeg en gang i blant angrer. Jeg er redd at selv en mors evig ubetinget kjærlighet ikke vil  kunne beskytte dere nok fra alt det korrupte, det vonde og onde de voksne gjør istand. 


Man trenger ikke å være flyktning for å føle seg forvirret. Det er likedan for alle. Om man flykter eller flytter frivillig til et annet land/ landsdel pga et eller annet så er følelsen det samme. 
Nå tar du et stort viskelær og visker bort ordet FLYKTNING:-) Du er ikke det lenger, men en jente som fikk nye muligheter i et nytt land. Du er heldig! 

Husk også at identitetsproblemer er helt vanlig hos hvem som helst. Særlig ungdom. Livet er laget sånn at man skal prøve seg med forskjellige ting for å finne sine styrker og svakheter, Når ” testperioden” er over så føler man seg veldig bra. Jeg lover. Til slutt sier man at jeg er meg og takk Gud at jeg er til. Et mirakel. Like mye verdt som hvem som helst annen.

Det er kommentaren jeg fikk på forrige innlegg under navnet “levd lenge” og jeg klarer ikke bare la dette fare forbi. Jeg vet ikke helt hva budskapet er her, er det å støtte meg eller sette meg på plass! Jeg føler uansett at jeg blir fornærmet av tonefallet. Av “jeg vet bedre” holdningen som kommer frem. 

Kjære Levd lenge takk for ord som satte mine tanker på spinn igjen. 

Man trenger ikke å være flyktning for å føle seg forvirret. Det er likedan for alle. Om man flykter eller flytter frivillig til et annet land/ landsdel pga et eller annet så er følelsen det samme. 

Jeg er helt enig i at man ikke trenger å være flyktning for å føle seg forvirret og ha spørsmål om identitet og tilhørighet, men jeg reagerer sterk på ditt påstand om at det er likedan for alle, at det ikke er forskjell. Jeg syns ikke at det er riktig å sette flyktninger og og de som selv velger å flytte i samme bås. Det ligger i begrepet selv.
Flyktninger, er ifølge FNs flyktningekonvensjon «enhver person som befinner seg utenfor det land han er borger av på grunn av velbegrunnet frykt for å bli forfulgt på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller tilhørighet til en spesiell sosial gruppe» 

Flyktninger blir tvunget på flukt, opplever store traumatisk opplevelser, blir vitne til at deres kjære blir drept, voldtatt og torturert. De blir vitne til at deres hjem blir visket bort av bomber, redselen slår leir i deres indre. Flyktninger blir vitne til at deres land, det jordet de er så glad, det jordet som tilhører deres forfedre blir til en krigssone og hagene der barna lekte i og de voksne drakk kaffe og te i, blir graver for kjente og kjære. Så jeg spør deg da hvordan kan du sammenligne det med folk som frivillig flyter til et annet land for å skaffe seg bedre levkår?

Med dette som bakgrunn for hva begrepet flytting omfatter vil jeg gå videre i kommentaren din.

Nå tar du et stort viskelær og visker bort ordet FLYKTNING:-) Du er ikke det lenger, men en jente som fikk nye muligheter i et nytt land. Du er heldig! 

Det er så enkelt å sette sammen ord uten å helt tenke på hvilken budskap man sender. Jeg vet ikke om du har tenkt  like mye over det du skriver som jeg tolker. Jeg er sånn av person at jeg tolker ting og går ofte i dybden enn det kanskje er normalt. Denne delen av kommentaren din fornærmet meg i stor grad. For når du ber meg om å viske bort ordet flyktning som er inflettet i min identitet så ber du faktisk meg om å viske bort min barndom, mitt opphav, mine tanker og holdinger. Jeg ble til på en flyktningleir og der ble jeg også født av en modig kvinne som jeg er så heldig og har som mor. Jeg gikk på skolen i samme sted og bare for gi deg et klarere bilde av hvordan der var. Vi ble bombet så å si daglig, vi vitnet at våre venners foreldre ble drept. Den samme skolen vi gikk i var også stedet likene ble vasket og stedet minnestundene fant sted. Vi (elevene) pleide å vaske skolegården i pausene som var tildekket med blod. Og på vanlige dager hoppet vi tau, spilte fotball og lekte der. Vi fant glede i små ting, som å bruke ferske valnøtter skall for å male hender. Vi fant glede i å samle steiner og å lage leke-hus av. 

Når du ber meg om viske bort ordet flyktning så ber du meg å fjerne min  brennende sjel for å jobbe for flyktninger. Klart jeg definerer meg ikke selv som flyktning nå men flyktningen i meg vil være der for alltid. Det er blitt en del av hvem jeg er som person. Og vettu hva tiltross for vonde og traumatiske opplevelser så skulle jeg ikke ha vært foruten den bakgrunnen. Det har gitt meg en sterkere grunnmur og perspektiv på livet som jeg mest sannsynlig hadde vært foruten om jeg ikke hadde en flyktnings bakgrunn. 

Du er heldig 

Jo takk for at du minnet meg på det. Jeg tror at alle som flykter og finner trygghet er helt klar over hvor heldig de er og er faktisk takknemlig for det. Jeg er ingen unntak her. Og det behøves sannelig ikke å fås det inn med teskje. 

Husk også at identitetsproblemer er helt vanlig hos hvem som helst. Særlig ungdom. Livet er laget sånn at man skal prøve seg med forskjellige ting for å finne sine styrker og svakheter, Når ” testperioden” er over så føler man seg veldig bra. Jeg lover. Til slutt sier man at jeg er meg og takk Gud at jeg er til. Et mirakel. Like mye verdt som hvem som helst annen.

Jeg tror du misforstår her. Jeg liker ikke at du utveksler identitets spørsmål med identitetsproblemer. Identitetsproblemer handler for meg om å ha problemer med å akseptere den man er og problemer med selvbildet og at man ofte ikke klarer å leve opp til de forventningene rundt en og i samfunt man lever i. Identitetsapørsmål dermed handler om å tørre og gå i dybden i seg og spørre hvem man er og hva man vil oppnå i livet. Hvilket verdier man setter høyest. Det handler om å gå tilbake i tid og bli kjent ved nye sider ved en selv. Identitetsspørsmål handler om hvor vidt man føler tilknyting til der man lever. Det handler om nasjonalitet og tilhørighet. Det handler om strevet etter å finne tilhørighet. 

Utifra din siste setning anser jeg at du er troende og med min ateistiske synn på livet er vi nok så uenig men jeg mener også at vi mennesker er likeverd, uansett kjønn, nasjonalitet, trosretning, etnisitet, hudfarge, inntekt, status, seksuell legning, utseende. Vi har like rett til en verdifullt og trygg liv.

Kjære “Levd lenge” jeg har kanskje ikke levd like lenge som deg i antall timer, dager og år men i løpet av min “unge” alder har jeg opplevd nok som både utfordrer meg og beriker meg som menneske!


Jeg kom tilfeldigvis over et innlegg som jeg skrev for 6 år siden, da jeg studertr i Belgia og blogget for UV. Den er minst like aktuelt idag og derfor syns jeg det er på plass med en repost.eneste endringen er bildet nedenfor som jeg har lagt til. Bildet tok jeg i forbindelse med #engangvarjegflyktning kampanjet da jeg fikk forespørsel for noen uker siden. Målet med kampanjet er å engasjere og vise at flyktninger er mer enn tall & utgifter, men viktige ressurser & medmennesker.

Flere bilder og interessante historier fra folk med flyktningsbakgrunn finner dere på deres Facebook side her

——————————————————–

Hver gang spørsmålet: hvem er jeg dukker opp i mine tanker. Blir jeg minnet om boka «Sofies verden» av Jostein Gaarder hvor slike forvirrende filosofiske spørsmål strømmer i form av ord! Men her skal jeg åpne dørene for noe jeg lenge har underet om jeg burde skrive om, eller hvordan jeg skal skrive om det og ordlegge meg riktig for å få ut det jeg har på hjertet! Vi mennesker har det som vane å unngå saker, temaer som er alt for personlige og som man enda ikke selv klarer helt å bestemme seg for hva man tenker, føler og mener om det, men i håp om at det hjelper å skrive, maner jeg meg og har valgt å sette meg i det stille rommet mitt hvor jeg ikke har selskap av mer enn noen selvtegnet bilder, avskjeds kort av mine venner i Norge, bøker…og diverse andre ting.. Jeg har mye på hjertet, Continue reading


   
Hvor gøy er ikke det å matche de små engang i blant. Det hender ofte at gutta og Shoresh matcher noen ganger bevist og andre ganger ubevisst ettersom det er jeg (for det meste)som kjøper klær til de.

Jeg har jo alltid tenkt at det er lettere for mor å matche en mini versjon av seg selv en gutta men dette her var stor inspirasjon og ikke minst kult. Skal nok prøve det ut. 

  


  
Her i huset startet vi med en fresh juice idag. Eldestemann har blitt forskjølet og da gjelder det å bruke naturlige medsiner før det blir verre og slår ned oss alle. Han pleier å like juicene jeg lager og heller i seg så fort han får det servert men denne var han litt skreptisk nok. Han drakk halvparten ihvertfall og da er jeg fornøyd. Tror det var ingefær smaken som ikke halt var kjent for han.

Denne inneholder: 4 pære, 2 sitron og en stor bitt skrellet ingefær. Ha slt i juicing maskin og nyt det. 


Skjermbilde 2015-10-03 kl. 00.53.03

Hver høst jakter jeg på de perfekte ankelboots. Jakten startet i september men jeg har ennå ikke funnet det jeg ser etter. Jeg vil ha et par som dekker akkurat ankelen, litt høyde og med gule detaljer. En som er ca rundt formet foran og som man kan bruke både til jobb og ut på kafè, med andre ord et par som mine føtter kan bo i denne høsten og gjerne vinteren. Derfor ser jeg ofte etter et par med litt foring som holder føttene varme i kulda også.

Jeg har funnet to veldig fine alternativer, en luksus variant fra Michael Michael Kors (her) som har mye av det jeg ser etter, men budget varianten fra River Island (her) er minst like fint og mye mer lommebok vennlig.

 

add links


  
Ikledd lyse toner og hæler er jeg klar for kveldens middag og ønsker dere en riktig god helg.